Kort sammendrag av NAIV. SUPER

Den 25 år gamle jeg-personen i «NAIV. SUPER» er en person som sliter litt psykisk. Han er en normal person, men tenker alt for mye. Det er der hovedproblemet ligger. Han begynner å tenke på verdensrommet, hvorfor menneskene finnes og alle de store og ubegripelige tingene som man lett kan bli motløse av. Og han tenker på hvor slemme noen mennesker er, mens andre er så veldig sympatiske.

Hovedpersonen er veldig lite ute blant folk, men de han møter har for det meste sympati med ham og forstår situasjonen hans. Han spør dem om ting, noen ganger blir man nesten flau på hans vegne fordi at han spør så barnslig. For eksempel snakker han mye med folk om hva som er viktig for dem i livet. Han selv tror på kjærligheten.

Det er et par personer som hjelper hovedpersonen med å bygge seg opp så fort som han gjør.

Lise er ei søt dame som møter hovedpersonen ved en tilfeldighet. Hun er en veldig sympatisk og menneskelig person, og det kan virke som om hun forstår hovedpersonens situasjon veldig godt. Hun takler han fint, og kommer med råd og tips til ham. Hans vennskap til henne gjør at han bygger seg litt fortere opp enn det han selv hadde trodd. 

Børre er en liten gutt som går i barnehagen nedenfor leiligheten hovedpersonen låner. Han synes at det er artig at en voksen mann er ute om kveldene og kaster ball mot en vegg, og han er begeistret for hovedpersonens fine sykkel. Hovedpersonen ser det barnslige med Børre, og han kan spørre ham om alt mulig litt barnslige ting uten å føle seg dum.

På hovedpersonens 25- årsdag bryter tilværelsen sammen – han angriper foreldrene fordi de ikke har lært han opp til en sport han kunne blitt skikkelig god i, slik at han hadde vært OL mester den dag i dag, han taper mot broren i cricket, og i det hele tatt, han føler at alt går galt. Han kommer så langt ned at han sier opp studiene. Når broren reiser til Amerika, får han bo i leiligheten hans. Ingenting er positivt lenger, men han vet at han må gjøre noe for å komme opp der han var før.

Så han kjøper seg en ball. Han går ut og kaster med den hver kveld. Han lager lister for hva han har og hva han ikke har. Det gjør underverker, og han blir litt lettere til sinns. Han møter Børre og de blir gode venner. Men det er ting som gjør ham irritert også… for eksempel oppførselen til den dårlige vennen, laaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaange faxer fra Kim som bruker opp hele papirrullen, og ei bok om verdensrommet, evigheten, tiden og slike filosofiske ting som han finner i brorens bokhylle. Han får ut frustrasjonen ved å bruke et bankebrett, og det blir brukt ganske ofte. En dag får han fax fra broren om å kjøpe en kul bil. Han prøvekjører en Volvo som han liker veldig godt. I den forbindelse kommer han i kontakt med ei dame som heter Lise. Han blir litt forelska i henne, og de blir vanlige venner.

Broren vil ha ham til New York. Hovedpersonen er ikke interessert i det, men tilslutt godtar han det siden både Lise og broren mener at det er bra for han. Det viser seg for at de har rett. Hovedpersonen lager liste også i New York, han snakker med folk og legger merke til alt som skjer rundt ham. Og han oppdager at alle har hver sin tid og hver sitt liv, alle gjør så godt de kan. Ingen reagerer på hvordan han er, og det får han til å føle seg likeverdig. Han går tur med en hund kalt Obi. En dag drar han og broren til biblioteket. Der søker de på forfattere med rare/stygge/teite navn. Han har aldri ledd så mye på  lange tider. Han planlegger å lage en slags telefonlinje hvor folk kan ringe inn og betale litt penger for å få høre en koselig sang sunget av Børre når de har noen tunge stunder. På tur hjem er noe annerledes. Han har et smil om munnen. Og han gleder seg til å komme hjem til vennene sine. 

«Nå har jeg kastet ball i bakgården flere dager på rad. Som regel går jeg ned etter kveldsnytt og stiller meg i et hjørne hvor det ikke er noen vinduer. Det er et lite brukt område, bare opplyst av en enkel lyspære. Det er noe som er veldig bra med å kaste. Jeg vet ikke hva det er. Flere burde kaste. Vi burde kaste alle sammen. Da ville ting sett annerledes ut. Vi ville vær gladere. Jeg kaster ballen mot veggen og lar den sprette en gang i bakken før jeg tar den. Det er en god ball. Den kommer alltid tilbake. Og den ligger godt i hånden. Jeg hadde glemt hvor godt det er å kjenne en ball. Holde den. Den er så rund. Den får meg til å glemme tiden.»

Erlend Loe: NAIV. SUPER, Cappelen 1996

I dette sitatet ser man tydelig at språket i boka er preget av korte setninger, som er veldig konkrete og enkle. Det er kanskje for å forsterke følelsen av at hovedpersonen sliter. Man får en liten følelse av at han er litt «barnslig» når men leser om hans tanker og formeninger om forskjellige ting. Det er jo et typisk kjennemerke på en som er naiv; En som er barnslig, enkel/enfoldig og godtroende. Det er akkurat slik personen i denne boka er, og boktittelen passer dermed også veldig bra. Det er ikke alltid det er negativt å være naiv; man må jo leve mens man har livet, og være litt barnslig en gang i blant.

Vi ser også på sitatet at gjentagelse er et virkemiddel som er mye brukt. Det er brukt bevisst, noe som får en til å se enda mer for seg denne hovedpersonen – tankene, væremåten osv.

Kontraster er også litt brukt, som for eksempel at hovedpersonen som er voksen har et så kameratslig forhold til fire år gamle Børre, og hvordan livssituasjonen for hovedpersonen var i begynnelsen i forhold til slutten, osv.

PS: Veldig dårlig grammatikk, men det får jeg heller endre på senere...