fredag 22. mars 2013

Biografi av forfatteren Magnhild Bruheim og anmeldelse av boken "Ny melding"



Magnhild Bruheim vokste opp i Skjåk i Gudbrandsdalen med mor og far og tre søstre, hun er nummer tre i søskenflokken. Faren døde da hun var femten, og den nest eldste søstera Ingebjørg omkom i ei ulykke i 1996.

Link
Barndommen hennes i Skjåk var det en kaller «vanlig». Rammene var trygge, og på skolen klarte hun seg godt og hadde mange venner. Da Magnhild var 17 år gammel flyttet hun til Lillehammer for å gå videregående skole. Hun begynte på reallinjen på gymnaset fordi at hun alltid hadde vært god i regning og matte, men etter et halvt år gikk hun over til engelsklinje med kunst (som den skolen hadde). Magnhild var veldig tilfreds med hybellivet, og brydde seg mer om hva som skjedde utenfor skolen enn resultatene sine. Hun kom seg så vidt gjennom og fikk artium. Senere tok hun høyere utdanning ved universitetet, med norsk som hovedfag. Enda noen år etter tok hun journalisthøyskolen.

Magnhild har arbeidet som journalist for NRK, både i Oslo og på Lillehammer. For 7-8 år siden sa hun opp den faste stillingen til fordel for skrivingen. Nå jobber hun frilans i NRK Hedmark og Oppland, og jobber for det meste med nyheter på radio, av og til også på fjernsyn. Ellers går mesteparten av tiden til skriving. Hun går ikke rundt og venter på inspirasjon, da hadde det blitt lite skriving. Skrivingen er som en vanlig jobb for henne, hvis hun har hele dagen ledig, setter hun seg med PC-en fra morgenen av. Hun tar seg ikke alltid fri på kveldene og i helgene. Hun har også en del andre oppdrag, for eksempel reist rundt på ungdomsskoler med den kulturelle skolesekken.


Magnhild liker å lese bøker som er skrevet av andre, hun liker å reise, og ikke minst er hun glad i å gå i fjellet. 
Skrivingen er både en jobb og en hobby. Hun har alltid vært glad i å skrive, og har alltid drømt om å gi ut bok en dag. Som barn begynte hun på flere håndskrevne bøker, fordi at hun like å finne på ting. Onkelen hennes Jan- Magnus Bruheim var dikter og en stor inspirasjon for henne. Hun skrev dikt i ungdommen og var med på å gi ut diktantologi på gymnaset. Deretter kom det mange år hvor det ble lite skriving, før skrivetrangen igjen meldte seg for fullt for 10-15 år siden. Da ville hun gjøre alvor av drømmen sin, hun ville få ferdig ei bok å se om det var råd å få den utgitt. Så den første boka kom i 1997.

Jeg valgte å lese boken «Ny melding» som kom ut i 2003. Det er Bruheims første ungdomsroman. Senere har hun skrevet «Venneringen», «På flukt» og «Blod på hendene» som handler om de samme personene.
Bente er hovedpersonen i boken «Ny melding». Hun er snart 15 år gammel og bor sammen med moren, faren og lillebroren Svein. Bente er som de aller fleste tenåringsjenter veldig opptatt av utseendet. Hun synes at foreldrene setter alt for strenge grenser og at de ikke forstår hvordan det er å være ung. Hun er ei samvittighetsfull og snill jente.

Bente’s besteveninne Kari- Marie, eller Kami som hun blir kalt av vennene, er egentlig en slags hovedperson nummer to. Hun bor sammen med moren, og deres forhold er ikke spesielt godt. Kami er litt mer eventyrlysten enn Bente men ellers er de ganske like. Bente og Kami har vært bestevenninner i alle år og lovet hverandre hundre prosent tillit.


Det er onsdag kveld og Bente får ikke lov til å være ute. Foreldrene har laget en «regel» om at hele familien skal være samlet hver onsdag kveld. Denne kvelden skal alle vennene hennes på kino. For å holde seg oppdatert og være litt sosial sender hun meldinger med Kami. Kami sitter på bussen på tur hjem og forteller at hun ser en kul type som har sett på henne mange ganger. Gutten går av på samme bussholdeplass som henne. Jentene fortsetter å snakke sammen, men plutselig blir samtalen forstyrret av en rar skurrelyd. Bente hører en mannsstemme som sier noe hun ikke klarer å oppfatte, etterfulgt av en dump lyd, som om venninna mistet telefonen.

Kami kommer ikke hjem den natta. Politiet starter en leteaksjon og maser hele tida om nye opplysninger fra Bente. Plutselig får hun mystiske meldinger fra venninna. Er det Kami som sender meldingene? Har hun rømt frivillig? Etter hvert får Bente sjansen til å finne ut av det på egen hånd. Det fører henne inn i trøbbel og mange farlige situasjoner.  

Handlingen i boka foregår mye hjemme i ungdomsmiljøet. Vanlige konflikter i et slikt miljø kommer veldig tydelig fram; sjalusi, utseende, ferdigheter og kjæreste er noen av dem. Boka er ungdommelig skrevet, språket er lett, (ikke for mange fremmedord selv om den er skrevet på nynorsk), og det er bare noen få banneord den. Handlingen er veldig relevant, det skjer ting som vi vet har skjedd og skjer på ordentlig. Det bidrar til at språket blir levende og naturlig. Boka er ganske direkte og litterære virkemidler er lite brukt.

Det er egentlig flere tema i denne boka. Men det å være ung blir tatt mye opp. Å være i en alder hvor man føler at foreldrene verner alt for mye om en, og føler at man kan ta mye mer ansvar enn det man egentlig kan. Man kan ikke stole på alt og alle, det er ikke alltid en person er slik den gir seg ut for å være.  Det gir ettertanke for ungdom. Et annet tema er vennskap. Bente vil gjøre alt for å finne ut av hva som har skjedd med Kami. Selv om hun havner i farlige situasjoner, står hun på det hun kan. Vennskapet betyr så å si alt for henne.  

Forfatterens budskap til leseren av denne boka er kanskje hva som kan skje hvis man er for pålitelig overfor fremmede, enten det er «face to face» eller på internett.    

Jeg synes det var ei veldig bra bok. Handlingen er dagligdags, litt spennende og språket er lettleselig. Det er noe som er spennende hele tiden, og det er bra. Hvis jeg skal sette fingeren på noe må det være at den kunne vært enda mer spennende og «upålitelig», og jeg savner noen flere «utvidede øyeblikk». Det hele kunne vært litt mer komplisert, med flere problemstillinger som måtte løses. Boken passer nok best for jenter mellom 10 og 14 år.

Boka er gitt ut i 2 opplag, et i 2003 og et i 2005
Forlag: Det Norske Samlaget
Sidetall: Boken har 172 sider.

Her er de bøkene Magnhild Bruheim har skrevet til nå:


Boken er skrevet i den litterære tidsepoken postmodernisme. Postmodernisme er en stilretning og epoke innen arkitektur, kunst og litteratur. Den er ganske lik den forrige tidsepoken modernismen, men ironi, parodi og illusjonsbrudd er i større grad brukt. Postmodernismen brøt ut på 70-80 tallet. Postmodernistene hevdet at det var umulig å skape noe nytt, og derfor brukte de ofte gammelt materiale gjennom sitater og handlingsforløp.
(Det ble en kortfattet og tynn beskrivelse av tidsepoken, men det var svært lite fakta å finne om den)


Tilslutt en liten sammenlikning med boka «NAIV. SUPER»
«Ny melding» har ikke så mange likheter med «NAIV. SUPER». Det er egentlig to helt forskjellige bøker med helt forskjellig tema. Skrivemåten er forskjellig, Erlend Loe skriver korte og konkrete setninger. Magnhild Bruheim skriver normale og litt lengre setninger.  Den eneste tydelige likheten jeg finner er at naivitet er med i begge bøkene. I «NAIV.SUPER» er naiviteten med hovedpersonen gjennom hele boka mens i «Ny melding» viser det hvordan det kan gå med folk som er naiv og tror på alt som blir sagt. Den likheten er ganske tydelig…


Kilder jeg har brukt:


Og så har jeg vært så heldig å få kontakt med Magnhild via epost. Det er der det meste av biografien er hentet fra. Takk for at du orket å svare, Magnhild!:)



torsdag 21. mars 2013

To utdrag...


Vi har lest noen utdrag fra forskjellige romaner, utdragene er hentet fra Kontekst tekster 2. I den forbindelse har vi også gjort noen oppsummeringsoppgaver. Jeg leste utdrag fra bøkene "Saynab" og "Ny melding". Siden vi måtte lese ei bok og lage anmeldelse av den, var det jo enklest å velge ei bok ut i fra disse utdragene. 


Saynab
Saynab av Eva Norderhaug (Heftet)
Link
Saynab var ei jente fra Somalia. Den første dagen på den nye skolen hadde damen i leiligheten lært henne å rette håret sitt med rettetang og bruke hårruller. Saynab likte når håret ble slik som alle de andre jentenes. Da følte hun seg ikke så annerledes. Hun ble godt mottatt av den nye klassen, som for det meste besto av flykninger fra forskjellige nasjoner. Ei av jentene fikk i oppgave å passe på Saynab. Hun var så tynn at Saynab kalte henne for Spagetti, og de to ble fort veldig gode venner. De var egentlig veldig lik hverandre, selv om de ikke hadde samme historie. Begge var flykninger fra Somalia og hadde flere av de samme egenskapene. Foreldrene til Spagetti tok godt i mot Saynab.
En annen jente, Fatima, hadde vært bestevenninna til Spagetti. Hun ble litt misunnelig på Saynab med det samme, men det gikk over. Hun fikk bare være ute i en time etter skoletid fordi at hun måtte hjem for å lage mat, vaske huset, vaske opp, rydde, servere de voksne og passe sine småsøsken. Saynab ble skikkelig sint når hun fikk vite hvordan Fatima hadde det. Hun mente at Fatima måtte gjøre noe, og sette seg i respekt.  

Ny melding
Ny melding av Magnhild Bruheim (Heftet)
Link
Denne onsdagskvelden var Bente inne fordi at moren og faren hadde laget ein regel som sa at heile familien skulle vera samla kvar onsdag kveld. Dette var ein regel som Bente naturlegvis ikkje var så veldig nøgd med, men ho var nøydt til å høyre på foreldra. Bente er litt irritert på foreldra fordi at ho mein at dei ikkje vil at ho skal ha det artig, og at dei ikkje forstår. Men ho prøve å holde kontakten med venninna «Kami». Kami snakkjer om kven som er med, og Bentes hjerte bankar fortare når ho høyre at Stian er med. Ho er litt «interessert» i han som man kallar det.
Når Kami tar bussen heim ser ho ein litt eldre gut som ho likar. Dei blir vel gåande ilag då dei går av bussen.Dei to venninnene brukar alltid å snakke i telefonen når den eine av dei er aleine ute, det er jo ein slags trygghet. Denne kvelden høyrer Bente at noko er galt. Kami er andpusten, og etterkvert høyrer ho ein mannsstemme i bakrunnen før kontakten blir brutt av en dump lyd. Det er litt vanskeleg å seie kva som har skjedd med ho, kanskje ho blei kidnappa, kanskje ho blei voldtatt… noe i den duren.   

Begge bøkene ga inntrykk, men jeg falt til slutt på boka "Ny melding". En mer grundig anmeldelse av den kommer enten i morgen eller i starten av neste uke;)


mandag 18. mars 2013

Kort sammendrag av NAIV. SUPER


Den 25 år gamle jeg-personen i «NAIV. SUPER» er en person som sliter litt psykisk. Han er en normal person, men tenker alt for mye. Det er der hovedproblemet ligger. Han begynner å tenke på verdensrommet, hvorfor menneskene finnes og alle de store og ubegripelige tingene som man lett kan bli motløse av. Og han tenker på hvor slemme noen mennesker er, mens andre er så veldig sympatiske.
Hovedpersonen er veldig lite ute blant folk, men de han møter har for det meste sympati med ham og forstår situasjonen hans. Han spør dem om ting, noen ganger blir man nesten flau på hans vegne fordi at han spør så barnslig. For eksempel snakker han mye med folk om hva som er viktig for dem i livet. Han selv tror på kjærligheten.

Det er et par personer som hjelper hovedpersonen med å bygge seg opp så fort som han gjør.

Lise er ei søt dame som møter hovedpersonen ved en tilfeldighet. Hun er en veldig sympatisk og menneskelig person, og det kan virke som om hun forstår hovedpersonens situasjon veldig godt. Hun takler han fint, og kommer med råd og tips til ham. Hans vennskap til henne gjør at han bygger seg litt fortere opp enn det han selv hadde trodd. 
Børre er en liten gutt som går i barnehagen nedenfor leiligheten hovedpersonen låner. Han synes at det er artig at en voksen mann er ute om kveldene og kaster ball mot en vegg, og han er begeistret for hovedpersonens fine sykkel. Hovedpersonen ser det barnslige med Børre, og han kan spørre ham om alt mulig litt barnslige ting uten å føle seg dum.

På hovedpersonens 25- årsdag bryter tilværelsen sammen – han angriper foreldrene fordi de ikke har lært han opp til en sport han kunne blitt skikkelig god i, slik at han hadde vært OL mester den dag i dag, han taper mot broren i cricket, og i det hele tatt, han føler at alt går galt. Han kommer så langt ned at han sier opp studiene. Når broren reiser til Amerika, får han bo i leiligheten hans. Ingenting er positivt lenger, men han vet at han må gjøre noe for å komme opp der han var før.

Så han kjøper seg en ball. Han går ut og kaster med den hver kveld. Han lager lister for hva han har og hva han ikke har. Det gjør underverker, og han blir litt lettere til sinns. Han møter Børre og de blir gode venner. Men det er ting som gjør ham irritert også… for eksempel oppførselen til den dårlige vennen, laaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaaange faxer fra Kim som bruker opp hele papirrullen, og ei bok om verdensrommet, evigheten, tiden og slike filosofiske ting som han finner i brorens bokhylle. Han får ut frustrasjonen ved å bruke et bankebrett, og det blir brukt ganske ofte. En dag får han fax fra broren om å kjøpe en kul bil. Han prøvekjører en Volvo som han liker veldig godt. I den forbindelse kommer han i kontakt med ei dame som heter Lise. Han blir litt forelska i henne, og de blir vanlige venner.

Broren vil ha ham til New York. Hovedpersonen er ikke interessert i det, men tilslutt godtar han det siden både Lise og broren mener at det er bra for han. Det viser seg for at de har rett. Hovedpersonen lager liste også i New York, han snakker med folk og legger merke til alt som skjer rundt ham. Og han oppdager at alle har hver sin tid og hver sitt liv, alle gjør så godt de kan. Ingen reagerer på hvordan han er, og det får han til å føle seg likeverdig. Han går tur med en hund kalt Obi. En dag drar han og broren til biblioteket. Der søker de på forfattere med rare/stygge/teite navn. Han har aldri ledd så mye på  lange tider. Han planlegger å lage en slags telefonlinje hvor folk kan ringe inn og betale litt penger for å få høre en koselig sang sunget av Børre når de har noen tunge stunder. På tur hjem er noe annerledes. Han har et smil om munnen. Og han gleder seg til å komme hjem til vennene sine. 

«Nå har jeg kastet ball i bakgården flere dager på rad. Som regel går jeg ned etter kveldsnytt og stiller meg i et hjørne hvor det ikke er noen vinduer. Det er et lite brukt område, bare opplyst av en enkel lyspære. Det er noe som er veldig bra med å kaste. Jeg vet ikke hva det er. Flere burde kaste. Vi burde kaste alle sammen. Da ville ting sett annerledes ut. Vi ville vær gladere. Jeg kaster ballen mot veggen og lar den sprette en gang i bakken før jeg tar den. Det er en god ball. Den kommer alltid tilbake. Og den ligger godt i hånden. Jeg hadde glemt hvor godt det er å kjenne en ball. Holde den. Den er så rund. Den får meg til å glemme tiden.»
Erlend Loe: NAIV. SUPER, Cappelen 1996

I dette sitatet ser man tydelig at språket i boka er preget av korte setninger, som er veldig konkrete og enkle. Det er kanskje for å forsterke følelsen av at hovedpersonen sliter. Man får en liten følelse av at han er litt «barnslig» når men leser om hans tanker og formeninger om forskjellige ting. Det er jo et typisk kjennemerke på en som er naiv; En som er barnslig, enkel/enfoldig og godtroende. Det er akkurat slik personen i denne boka er, og boktittelen passer dermed også veldig bra. Det er ikke alltid det er negativt å være naiv; man må jo leve mens man har livet, og være litt barnslig en gang i blant.
Vi ser også på sitatet at gjentagelse er et virkemiddel som er mye brukt. Det er brukt bevisst, noe som får en til å se enda mer for seg denne hovedpersonen – tankene, væremåten osv.
Kontraster er også litt brukt, som for eksempel at hovedpersonen som er voksen har et så kameratslig forhold til fire år gamle Børre, og hvordan livssituasjonen for hovedpersonen var i begynnelsen i forhold til slutten, osv.

PS: Veldig dårlig grammatikk, men det får jeg heller endre på senere...

mandag 11. mars 2013

Tema: LES!

Nå i ukene før påskeferien holder vi på med temaet "LES!". Her skal vi velge ei bok å lese, og så må vi skrive en stendig bokanmeldelse etterpå. Men før det, har vi noen oppgaver fra boka "NAIV. SUPER" av Erlend Loe. Disse blir lagt ut som en sammenhengende tekst/sammendrag.
Eller kan det hende at det kommer noen korte oppgaver fra noen romanutdrag - vi får se om det blir noe av det:)